Det er tre dager til jeg skal i muntlig høring med mine to sensorer og veilederne mine på masteroppgaven. Det vil altså si at om tre dager får jeg vitnemål i hendene som gir meg tittelen lektor.
Det er både spennende og stort, og hormonell som jeg er får jeg en tåre i øyekroken bare av tanken. Jeg er igrunn så stolt av meg selv at det er ganske ubeskrivelig.
 |
| Her holder jeg muntlig framlegg av masterutstillingen min foran et lydhørt publikum. Jeg var så nervøs at beina rista, men det gikk heldigvis over etter fem minutter med snakking |
Men veien frem til denne dagen har vært tung nok. Jeg har ikke vært hjemme en helg siden desember, og jeg har brukt minst 10 timer hver dag foran pc skjermen på skolen. Hjem har bare vært et sted for å sove. Og man skulle jo da tro at det ville bli deilig å endelig få fritid etter å ha levert. Men det viste seg at det ble den største nedturen jeg har hatt til nå. Jeg har vært deprimert og alene og fullstendig frustrert over å ikke ha noe å gjøre. Hver dag har jeg brukt til å ligge på sofaen å se søstrene kardashians på netflix....lett underholdning trengs virkelig etter mye tung teori.
Men nå har sola endelig tittet frem og humøret er på vei opp. Jeg sliter fortsatt med å stille om hjernen min til å tenke at det er ok å skulle være hjemme med barn fremfor å starte en karriere. Og for å få økonomien til å gå rundt har jeg søkt meg inn på spes. ped for å tyne lånekassa en siste gang. Etter syv år som student er jeg rimelig lei, og var klar for å starte livet..spare opp til egenkapital for huskjøp, ha råd til en bil, kunne reise på ferier uten bekymring for penger....
Men livet ble liksom satt på vent igjen...jeg klarer enda ikke glede meg over denne graviditeten, men jeg vet jeg skal klare det etterhvert. Jeg må nok bare få ladet ut og opp og landet helt.
